Det har vært mye glede og spennende møter med mennesker fra alle verdenshjørner gjennom et langt liv som på mange måter har lignet et «nomadeliv».
Jeg er nok et typisk omsorgsmenneske og er utdannet sykepleier og diakon. Det har gjort at jeg har fått kommet nær andre mennesker i deres smerter og livskriser.
Så lenge jeg kan huske, har jeg hatt en tiltrekning mot mitt eget kjønn. Dette var forbundet med mye skam og noe jeg holdt hemmelig i mange år. Jeg visste ikke om noen andre som hadde «slike følelser» og var veldig redd for at noen skulle oppdage hvem jeg egentlig var.
På den tiden forbød loven at mennesker av samme kjønn hadde seksuelt samkvem med hverandre, men det var heller aldri på tale å prøve dette ut da jeg var ung.
Som gutt følte jeg meg utenfor i kameratflokken fordi jeg ikke var tøff nok og ikke likte fotball og andre lagidretter. Jeg ble mobbet på skolen og følte at jeg ikke passet inn. Opplevde meg selv som en «svekling» som var svak og ikke tok igjen. Jeg så opp til de tøffe guttene med muskler som jeg etter hvert begynte å kjenne en seksuell dragning mot. Det var jenter jeg ble forelsket i, men så var det noe med disse kjekke guttene med fine kropper som trigget de seksuelle følelsene mine.
Min far viste aldri at han var stolt av meg og bekreftet meg ikke som gutt og ung mann. Han klarte ikke å gi meg det jeg trengte for å bli trygg i min identitet. Hverken han eller noen andre i familien eller mitt nærmiljø kunne jeg dele disse vanskelige følelsene med.
Det ble en ensom vandring med mye skam der målet var å ikke bli gjennomskuet for den jeg var.
Da jeg som 16-åring ble invitert med i en bibelgruppe sammen med noen andre ungdommer, fikk jeg hjelp til å ta min tro på alvor og begynte å bekjenne meg som kristen. Der turte jeg for første gang i mitt liv å fortelle om mine vanskelige følelser til lederen i bibelgruppa.
I mange år var det bare han og noen få andre jeg delte dette med. Etter hvert betrodde jeg meg til noen nære venner. Siden ingen av dem senere spurte meg hvordan det gikk, tolket jeg dette som en bekreftelse på hvor vanskelig og unormalt dette var.
I min studietid på 70-tallet var det en som stod fram på et møte og delte at han var homofil. Dette var både skremmende og litt pirrende, for da var det plutselig en annen som hadde det som meg. Jeg torde aldri å snakke med ham om dette og fortsatte å være taus på grunn av den dype skammen jeg kjente på og frykten for å bli avvist.
Kanskje noe av min «beskyttelse» har vært at jeg aldri har definert meg som homofil, for det var jo jenter jeg ble forelsket i selv om det ikke var kvinnekroppen jeg fantaserte om. Jeg tror nok jeg mye lettere ville ha trukket mot det homofile miljøet hvis jeg hadde tatt homofil som min identitet. Da ville nok mitt liv sett ganske annerledes ut.
Min hjelp og støtte gjennom 20 år var denne bibelgruppelederen som jeg fikk ha som sjelesørger i alle disse årene. Han kunne jeg ta kontakt med og dele åpent og ærlig med.
Han lyttet og støttet meg på at jeg ikke kunne gå inn i noe forhold til andre menn hvis jeg ønsket å følge Jesus. Den tydelige stemmen fra en kristen leder har vært veldig avgjørende for den veien jeg har gått. I dag hadde jeg nok ikke fått den samme klare støtten fra denne sjelesørgeren, og det kunne ha fått fatale konsekvenser for mitt liv. Jeg kunne ha søkt inn i det homofile miljøet og blitt et Aids-offer som ung mann på 80-90 tallet og i verste fall ligget seks fot under torva i dag. Det er ingenting ved meg som skulle tilsi at dette ikke kunne ha skjedd. Men ene og alene at Gud har vist meg så mye nåde gjennom alle disse årene og beskyttet meg igjen og igjen fra situasjoner der det kunne ha tatt en helt annen retning.
Jeg har aldri vært i tvil om at Gud er en far som setter gode og trygge rammer omkring livene våre slik alle gode foreldre gjør som er glad i barna sine og ønsker det beste for dem. Jeg har derfor aldri dratt i tvil at det er Guds godhet og omsorg som satte grenser for meg og jeg har aldri hatt behov for å «frigjøre» meg fra det.
Da jeg var i 20-og 30-årene hadde jeg kjæresteforhold til to kvinner som ble avsluttet etter noen måneder. Jeg hadde vært åpen med dem om mine følelser ovenfor menn, men ingen av dem lot seg skremme av det. Det var derfor et stort nederlag da jeg begge gangene måtte bryte forholdet fordi jeg kjente at det ble for mye usikkerhet fra min side.
Det var i denne perioden da jeg nærmet meg 40 år at jeg fikk kontakt med andre kristne som også kjente på en uønsket tiltrekning mot eget kjønn, men ville gå en annen vei enn det samfunnet rundt oss ønsket å normalisere. Det var både godt, skummelt og litt pirrende på samme tid å oppleve et slikt fellesskap. Jeg hadde hele livet gått alene på denne «veien» der målet var å ikke bli gjennomskuet. Jeg hadde et sterkt ønske om at Gud kunne ta bort disse følelsene.
For første gang i mitt liv kunne jeg tørre å snakke åpent og ærlig om det jeg skammet meg mest over.
Jeg behøvde ikke bruke så mange ord, for de andre visste hva jeg snakket om ut ifra sine egne liv.
Gjennom mange år har jeg fått være med i en mannsgruppe som en leder fra «Til Helhet» startet.
Det har vært et trygt og fast møtested der vi har fått dele åpent om livet og gitt hverandre støtte og bedt for hverandre. Ingen hemmelige metoder eller annet som ble pådyttet oss, men et sted å få støtte til å gå en annen vei i et samfunn som mer og mer har normalisert både homofilt samliv og alle slags varianter av kjønnsidentitet. Dette har faktisk resultert i at flesteparten av oss som var sammen i en periode i dag er gifte menn med gode liv der nesten alle også har blitt fedre.
Det som nok har hatt den viktigste betydningen for meg, er oppdagelsen av at Gud er min Far som alltid har ønsket meg, er stolt av meg og gleder seg over meg. Han er også den som har skapt meg og er den eneste som har rett til å definere hvem jeg er og gi meg min sanne identitet. Å gradvis oppdage at jeg er en ekte sønn av min himmelske Far som skapte meg til mann og kriger, endret mitt selvbilde og gjorde at jeg fikk reise meg som mann og ikke lenger følte meg underlegen andre menn. Jeg visste ikke at Øivind betydde «lykkelig seierherre», men jeg kan i dag identifisere meg som en «lykkelig stridsmann». Det kan for eksempel komme til uttrykk når jeg opplever at noen blir behandlet urettferdig. Da har det blitt naturlig for meg å si ifra og være en varsler selv om det kan koste ganske mye.
Selvfølgelig har det vært ganske tøffe kamper underveis og jeg kom til et punkt for en del år siden der jeg var nær ved å gi opp denne «annerledes vandringen» og visste på et tidspunkt ikke hvordan utfallet ville bli. Jeg ga da beskjed til min pastor og sa at jeg eventuelt bare kom til å trekke meg rolig tilbake uten å skape noen problemer. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan jeg opplevde at denne pastoren kom ned til meg en søndag da gudstjenesten var slutt og la armen omkring meg uten å si noe. For meg ble det en sterk erfaring av tilhørighet og at jeg ikke stod alene uansett hva som kom til å skje. Denne erfaringen har gjort at jeg har større ydmykhet i møte med de som kommer til et punkt der de heller velger å gå inn i et samkjønnsforhold. Det kunne også ha skjedd meg, men jeg tror Gud så hjertet mitt og det jeg dypest sett lengtet etter.
Uansett hvilke kamper og utfordringer vi opplever i våre liv tror jeg det løftet fra Bibelen gjelder, om å søke Guds rike først og Hans rettferdighet. Da har Han lovet å gi oss alt det andre i tillegg (Matt.6,33). Jeg tror dette har vært mitt ønske gjennom et langt liv og nå har jeg virkelig fått erfare at min himmelske Far har gitt meg så mye mer enn det jeg kunne håpe på.
Gud har gitt meg en fantastisk kone som overgår alt det jeg har bedt om. Vi har vært gift i over 7 år og har et godt liv sammen der vi får nyte alle ekteskapets gleder.
Hvilken festdag det ble i en fullstappet kirke der jeg som 63 år gammel brudgom løftet min vakre brud og danset nedover kirkegolvet med henne i mine armer.
Gunhild står ved min side og støtter meg til å fortsette min «annerledes vandring» der jeg nå ønsker å være en røst på vegne av de tause og marginaliserte i denne samkjønnsdebatten.
Da jeg var ung var det en lov som hindret folk av samme kjønn å ha seksuell samkvem. Det er godt at denne loven er fjernet for lenge siden, men nå er det kommet en lov som hindrer folk i å søke hjelp hvis de ikke ønsker å leve ut sin samkjønnstiltrekning for da kan sjelesørgeren eller terapeuten risikere en straff på 3 år og i alvorlige tilfeller opp til 6 år.
Ingen skal bli hindret i å følge sin samvittighet på dette området. Jeg vil aldri la en slik lov og trussel om fengselsstraff hindre meg i å søke hjelp eller gi hjelp hvis noen ønsker det.