Navnet «Reparativ terapi» er konstruert av den amerikanske psykologen Joseph Nicolosi som i flere tiår har drevet en praksis for «non-gay homosexual men»*, altså kun menn med uønskede homoseksuelle følelser. Han er nok den som har størst erfaring med denne gruppen mennesker, de som opplever at deres homoseksuelle følelser ikke stemmer emosjonelt sett, eller at de er i konflikt med andre deler av livet, slik som deres trosgrunnlag eller et sterkt ønske om familie og barn og mye annet. Andre som måtte oppleve sine seksuelle følelser som en konfliktfri del av seg selv, vil jo ikke søke hjelp. Om dette er en annen gruppe psykologisk sett er uvisst.

_{*«Gay» på amerikansk betegner noe annet enn “to be homosexual”, eller å ha slike følelser- gjerne benevnt SameSexAttracted, SSA. Gay er en identitet i å være og å leve ut åpent homoseksualitet, noe som gjerne kan kalles en livsstil. gjerne også  å omfavne en atferd som homoseksuell en livsstil og identitet.}

Sigmund Freud skrev i 1918:

«Vi nekter på det mest empatiske å gjøre en pasient ..til vår private eiendom, til å avgjøre hans skjebne, til å tvinge våre egne idealer på ham...for å tjene en spesiell filosofi. I min oppfatning.. er det å bruke vold.»  Noe å huske på for alle, også for affirmative terapeuter.

Nicolosi døde i 2001. Den siste og mest oppdaterte boka, «Shame and Attachment Loss»(2009 IVP Academic), er fjernet fra Amazon formodentlig av politiske årsaker.

Teoretisk bakgrunn

Nicolosi hevder at samkjønnet tiltrekning (eng:SSA) har sin rot i tidlig barndoms tilknytningsproblemer. Samkjønnet atferd ses på som et forsøk på å reparere disse problemene, derav terapi-navnet. På mange måter er det uttrykk for repetisjonstvangen som Freud beskrev for nevroser.

Hovedvekten er på beskrivelsen av den pre-ødipalt baserte homoseksuelle utviklingen, dvs. den som starter i første/andre leveår. Men ca. 20% av hans pasientklientell har en post-ødipalt basert homoseksualitet, altså med primært en normal tilknytningserfaring som siden har blitt skadet av noe traumatisk. Disse fremstår maskuline, men er likevel utrygge på det inni seg.

Som boktittelen også sier, så er tilknytningsbegrepet (Bowlby) helt sentralt: Det vil si å skape og opprettholde emosjonelle bånd til primære omsorgsgivere (først mor, så far, så andre)er barnet førsteprioritet. Alle brudd på denne tilknytningen oppleves som et eksistensielt drama for barnet, som da ofrer sine andre genuine behov for å bli akseptert. En mor/far som eksempelvis sier: «slutt å gråte», eller ikke aksepterer at barnet uttrykker sinne, eller ved uenighet sier «dette er ikke noe å ta på vei for, gå på rommet og skam deg» osv., avviser barnets følelser, erklærer dem for feil. Barnets reaksjon er skam. For å oppnå foreldrenes gunst eller kjærlighet, må barnet slutte å oppføre seg naturlig og i stedet tilpasse seg ved å skape et falskt selv (et begrep fra Winnicott) Da undertrykker han egne følelser/reaksjoner. Etter hvert vil barnet mistro seg selv og skamme seg over sine autentiske behov. (dreier seg ikke om korreksjoner ved oppdragelse)

Klienter klager over at de føler seg svake, inadekvate og uten kontroll og har en forbeholden tilnærming til livet og relasjoner; en liten gutt i en voksen verden. Det beskriver mer omfattende selvidentitetsproblemer enn de rent seksuelle.

SSA-menn har ofte et følsomt, emosjonelt, relasjonelt og estetisk temperament. Opplever seg derfor oftere annerledes enn andre gutter og overfor faren. Gutten vil ofte oppleves å avvise faren, så far må derfor aktivt dra ham inn i den maskuline sfæren.   

Denne temperament-disposisjonen er medfødt og sannynligvis grunnen til at påstanden om «født sånn» har kunnet slå rot. Det dreier seg ikke om å måtte like «manneaktiviteter», ‘fotball og slåssing’, men om å bli anerkjent som en av «oss».

Skam er sentralt, også noe skeivt-bekreftende terapeuter finner, men de tolker det som «internalisert homofobi». Niclosi forstår skam som starten av homoseksualiteten, når personen ikke lykkes med å oppnå trygg tilknytning og maskulin identitet. Homosex får personen ut av sin grå depressive tilstand med løfte om kanskje denne gangen å få alt man trenger av bekreftelse. Avskåret fra sine autentiske følelser er en slik mann avhengig av erotisisme for en pseudo-tilknytning til maskulinitet og som en forbigående regulator av affekt, spesielt depresjoner og skam. Det er ganske vanlig med et utall seksuelle relasjoner uten autentiske og varige emosjonelle tilknytninger. 

Kjerneopplevelsen fra både mor og far er å ikke ha vært sett. Det vil si: å ikke ha vært elsket på dypet og fullt akseptert. Det falske selvet var en tilpasning til situasjonen som barn, men er ikke adaptivt som voksen og hindrer senere autentisk tilknytning. Det fungerer som forsvarsmekanisme, dvs. beskytter mot å bli såret på nytt, altså mot skam, men vedlikeholder problemet. «The good little boy» er det vanligste, altså ettergivende og snill, tilpasser seg andre og gjør som forventet. Men andre varianter er: «Klovn», teatralsk underholdene, ekshibisjonistisk, samt en annen versjon av dette: De ekstroverte hyperfeminine som dominerer homsemiljøene, paradene, drag-queens og gratifiseres av å sjokkere andre.  Man finner også «Sint aktivist» som virker hypermaskulin: Konfronterende, gjerne politisk aktiv.

Overfor menn brukes det falske selvet til å unngå konkurranse eller gjensidighet, overfor kvinner brukes det til å holde en viss avstand – for å ikke bli slukt. Men bakenfor kjennes en kronisk irritabilitet og fiendtlighet.

Patogene familier beskriver han typisk å ha to forutsetninger:

1.      Familiestrukturen: 

Mor og far har dårlig kommunikasjon. Ofte skilsmisse som resultat før eller siden.

Mor er:     Overinvolvert, dominerende, sterk  eller  fjern, avvisende.  

Far er:      Stille, tilbaketrukket, lite emosjonell og avkoblet, eller fiendtlig.  (=uoppnåelig)

Sønnen er: Kreativ, sensitiv, intuitiv. Har et sky temperament.

Sønnen kan fungere som ektefelleerstatning for moren og kan sluke ham emosjonelt.  Hvis hun er kald og avkoblet blir barnet tatt inn og ut av varmen etter behov. Det siste er vanligst hos de post-ødipale homoseksuelle.

En eldre bror: Er ofte fryktet og fiendtlig. Kan være familiens «bad boy» mens den pre-homoseksuelle er the «good boy».

2.      Familiedynamikken:

beskrives som narsissistisk.

_{Begrepet narsissistisk betyr i psykologien atferd der andre mennesker er midler til å oppfylle egne behov, at personen trenger andre for egen selvfølelse og likevekt, oftest/nesten alltid ubevisste prosesser der andres behov heller ikke erkjennes. Populære betegnelser har ofte mer moralsk karakter, nærmest å bety å være egoistisk, utnytte andre. I denne sammenhengen betor dette ordet i praksis at:}

Foreldrenes behov og emosjonelle likevekt har førsteretten, ikke barnets.

Ofte vil slike barn uttrykke stor omsorg for foreldrenes behov og føler sympati for dem, men ikke for seg selv. The «good boy» har gjerne oppgaven i å holde familien sammen, sørge for at mor er glad. Det blir kilden til følelsen av å kjenne seg utilstrekkelig. «Good little boy» på utsiden og på innsiden hjelpeløs, forvirret og misfornøyd. «Ingenting av hva jeg gjør vil gjøre noen forskjell». Får derfor et behov for lindring/distraksjon. Det er lett da å henfalle til fantasi (er ofte kreative!). Da kan ideen om å være motsatte kjønn oppstå: «Jeg definerer meg slik som andre relaterer til meg.» Maskulinitet kan være en trussel mot tilknytningen til mor og «good little boy»-rollen som mor trenger. Senere i livet vil han regulere sine følelser på upersonlige måter som rus, porno, sex, passivt og hjelpeløst.

De vil gjerne selv utvikle narsissistiske trekk, slike som:
Uklare grenser selv/andre, (mellom egne/andres behov-følelser). Lav selvfølelse, vanskelig å forplikte seg til langtidsmål eller å utsette gratifikasjon. Emosjonell distansering, ytrefokusert. Behov for å kjenne seg spesiell. Urealistiske forventninger til andre. Grandiositet som veksler med selv-nedvurdering. Begrenset selvinnsikt, lett såret/ krenket.  De kjenner ikke seg selv, for de fikk ikke hjelp til realistisk å innse egne styrker/svakheter.

Disse familiene er veldig opptatt av fasaden og kan fremstå som veldig kristelige eller «typisk middelklasse».

Far-sønn koblingens kvalitet er vesentlig for utvikling av maskulin identitet:
«Delt glede». Aktiviteter de har felles glede av. Ofte fysiske, gjerne risikofylte aktiviteter. Typisk: Faren kaster barnet opp i luften og barnet blir litt redd, men ler når faren ler og har glede av det. Han stoler på at faren vil ta ham imot. Lærdom: man kan stole på andre menn også. Hvis da et følsomt barn ikke takler en slik lek, kan faren bli skuffet/mismodig og sønnen føler seg mislykket og skamfull. Dette som eksempel på at det kan være tilpasningen, dynamikken foreldre/barn som viktigste hinder.

Maskulinitet er ikke noe som er gitt, det er noe man oppnår. Foreldre trenger å oppmuntre det, spesielt å bekrefte en sønn som har mer sensitivt temperament.

Kjønnsidentitetsforstyrrelse (eg.GID) kan ses på som et forsøk på å beholde tilknytningen til mor og mye data tyder på at det er et symptom på separasjonsangst. 55-60% av GID har det.  
Zucker og Green (1992) fant at mellom 66 – 75% av GID-gutter senere ble homoseksuelle.  (Psychosexual Disorders in Childhood and Adolesence. Journal of Child Psychiatry, 33, 107-51.)

Behandlingen

Er å gjen-erfare traumet og de tilknyttede følelsene, spesielt av sinne og sorg over tapet, fullt ut, sammen med terapeuten, noe som adresserer skammen. Han blir dermed sett, kjent og akseptert på dypet.

"METODEN": 

Terapien og det teoretiske begrepsapparatet beskriver han selv som en variant av Emosjonsfokusert terapi. Den har spesielt mange likheter med en av variantene som for tiden er populær i Norge: ISTDP. Han bygger også på innsikten til Kohut med selv-psykologien som ble til i møte med narsissistiske personlighetsproblemer som også dette er. Også er det hentet impulser fra Gestaltterapien.

Hans terapi beskrives som en mer godartet versjon av den konfronterende stilen til ISTDP, med større vekt på samarbeid og støttende arbeidsallianse.  Fokus er på å gjenkjenne og oppleve og respondere med sine autentiske følelser her og nå i stedet for å reagere som ekko av fortiden. Affekthemmning er det viktigste forsvaret og uttrykk for pasientens traumatiske skam over seg selv og således det sentrale å overkomme.

Nicolosi bruker det han kaller «body work»: Fokus på å kjenne og beskrive den kroppslige opplevelsen av følelser. Når disse er fullt ut erfart kan terapeuten skifte oppmerksomhet til relasjonene disse oppsto i: «Er det noen ganger tidligere i livet du har kjent på det samme?» Minnet sitter i kroppen, spesielt fra den pre-verbale perioden. Slik kan pasienten oppnå både en korrigerende emosjonell opplevelse og større emosjonell innsikt. Sentralt er å fullt ut (er)kjenne de grunnleggende følelsesmessige traumene i livet: Sinne over relasjonstapet og sorg over det som er tapt. Først da kan fortiden bli fortid og repetisjonstvangen avsluttes.  

 Terapien dreier seg altså lite om seksualitet, men primært om å relatere seg autentisk til seg selv og andre, emosjonelt og i atferd.

‍

Nicolosis forståelse av homoseksuelle følelser utfordrer de som tenker dem som det dypeste uttrykk for «hvem man egentlig er». Det representerer en basal trussel for hele den skeive bevegelsens virkelighetsforståelse, selv om hans erfaringer ikke nødvendigvis gjelder alle.  Derfor blir han så massivt angrepet.

Selv om Nicolosis terapi er utformet for å håndtere homoseksuelle menn, er tankegangen og tilnærmingen like fungerende for kvinner og for andre problemstillinger. Personlig gjenkjente jeg svært mye fra terapier hos pasienter som har helt andre selvfølelses tema enn seksualitet. Behandlingstilnærmingen oppleves også svært så meningsfylt og nyttig for mange lidelser generelt. Boken er lettlest som mange amerikanske psykologforfattere er, og har mange opplysende vignetter.

Dette er en helt normal og akseptert type psykodynamisk terapi, og ikke symptomspesifikk. Hvis man kaller Reparativ terapi for «homoterapi» og målskive for «konverteringsterapi»forbud, så utfordrer man egentlig all psykodynamisk terapi.

Her er ikke alle kjente og antatte årsaksfaktorer beskrevet. For en bredere drøfting av dem henvises til artiklene «Hva sier vitenskapen?».

‍